Vennskap, lagånd, følelser – og medaljer
Det glitret av de norske ponniekvipasjene under årets nordiske mesterskap i feltritt sist helg. Fasit ble et historisk laggull og et individuelt sølv. Sølvvinner var Rikke Marie Anshus Østerby, og hun forteller om et mesterskap preget av sterkt vennskap, lagånd og masse, masse følelser.
Tekst: Rebecca Ballestad-Mender Foto: Anton Granhus
Rikke og hennes firbente gullmakker Springhill Gem, eller Megs som hun kalles, er vel hjemme i Asker igjen etter turen til finske Ypäjä. Hverdagen er et faktum, men følelsene etter de medaljeglitrende opplevelsene sammen med lagvenninnene Julianne Rørvik Gamlem/Boy Lanna, Synnøve Bjervig/Molly og Tuva Lugg Heggøy/Miss Diplodocus sitter ennå sterkt i. – Det var bare fantastisk, alt sammen, stråler Rikke.
Om det å se fremover
Samtalen dreier seg først om Rikke og hennes sølv. Rikke forteller om en sesong som helt inntil siste stevne før Finland var super. – Vi har hatt en ekstremt fin sesong, men under NM ble Megs brunstig. Hun ble ukonsentrert og ikke så villig. Det ble litt bom, selv om hun var fin i terrenget. Hun er hoppete fra før, så brunst hjalp ikke akkurat, smiler sølvvinneren. – Vi har gått til rundt 65 % hele året, og så kom NM… Men, jeg måtte bare tenke «det går bedre i morgen»!
Rikke har den siste tiden viet dressuren særlig fokus. – Megs er en ganske heit ponni, så vi har måttet jobbe med dressuren, forteller Rikke som det siste året har ridd dressur for Anny Hilde Lindén. Ellers er det Fredrikke Dorati Bjerkåsholmen som er hennes trener, med Cristina Dorati Bjerkåsholmen som bidragsyter på flere fronter. – Jeg er veldig takknemlig for de gode jeg har rundt meg. Anny Hilde har hjulpet meg mye, Fredrikke er suveren – og Cristina er en jeg alltid kan spørre og som hjelper meg med masse praktiske ting.
Etter et ikke fullt så vellykket NM, bar det rett ut i dressur i Finland. Rikke hadde planen klar. -I Ypäjä fokuserte jeg på å holde henne rolig, safe litt og ha feilfri runde. Og det fikk vi til, forteller Rikke som innkasserte 65,65 %. Det var lite som skilte rytterne, og denne prosenten ga en 16. plass.
Neste prøve var terrenget. -Terrengbanen var tøff, det var en lang bane med hindrene krevde sitt hele veien. Mange hester ble litt slitne, jeg red litt fort så hun kunne slappe av litt mot slutten, sier Rikke om klassen der mange røk ut – det norske laget var det eneste der alle fullførte.
Jublet over en god runde
Med feilfri runde i terrenget klatret Rikke opp til fjerdeplass før den avgjørende sprangen. – Jeg fikk god hjelp av Piia (Pantsu-Jønsson, landslagsleder) på oppvarmingen der, blant annet fikk jeg en veldig god pep-talk, innleder Rikke. – Det viktige var at Megs var lydig for meg. Hun er heit, men vi har jobbet med å få henne i grunngaloppen og ta kontakten foran. Hvis ikke hun er der, kan hun finne på litt egne ting. Jeg ville ha det på plass – og det fikk jeg til, hun var helt super!
Rikkes følelser begynte å boble under runden på den finske gressbanen. – Jeg gråt da vi kom i mål, Megs var så fin!
Det var den gode følelsen som gjorde Rikke så inderlig glad. Resultatmessig trodde hun de hadde fått et riv. – Jeg hørte en lyd en gang, jeg trodde det gikk en bom, smiler Rikke.
Rikke forstod først hvor godt det hadde gått da en lagvenninne kom løpende og jublet «Det ble sølv». – Jeg gråt jo allerede av glede på grunn av at det føltes så bra – så da hun sa det, da gråt jeg bare enda mer. Og etter hvert gråt jo bare omtrent alle, forteller Rikke leende. – Jeg hadde en tanke om kanskje var en medalje mulig, jeg lå jo på fjerde. Men at det ble sølv…!
Følelser og fornuft
Sølvmedaljen betyr noe særskilt for Rikke. – Jeg er 16 i år, og siden jeg ønsker å fortsette å satse, er virkeligheten den at Megs nå skal selges. Nordisk var vårt siste stevne sammen. Å få avslutte på den måten, det er jeg bare så glad for.. Jeg visste vi kunne gjøre det bra, etter en så fin sesong. Man må bare ville det nok og så bevise det!
På gullaget er ikke Rikke alene om å ha sitt siste ponniår – det gjelder også to ryttere til på laget. – Da vi kjørte hjem sammen, da gråt vi for det også, smiler Rikke. Følelsene er dype for ponniene. – Jeg skulle egentlig legge Megs ut for salg før Nordisk. Jeg begynte å skrive på en annonse, men klarte det ikke. Hesten er jo en bestevenn! Jeg har solgt ponni før, og det var ille – jeg gruer meg nå.. Men man må prøve å tenke at nå kan den ponnien gi like mye til noen andre som man har fått selv, oppleve det man selv har gjort. Det hjelper litt liksom.
Takker samholdet for resultatet
Laggullet var en sterk prestasjon av historiske dimensjoner – og en sterk opplevelsene for de fire rytterne. – At vi fikk laggull også, det var jo bare helt sykt! Det har jo aldri skjedd før at ponnilaget har kommet hjem med gull. Alle er veldig stolte over det, sier Rikke.
Nettopp dette med lag er noe Rikke trekker frem. – Vi har ridd sammen, jobbet hardt sammen – er veldig nære hverandre. Det er utrolig gøy å klare ting sammen.
Hun beskriver det sterke samholdet: – Vi har det slik at med en gang man selv er ferdig, så løper man og følger resten av laget. Det er aldri noe sjalusi, alle vil hjelpe og ønsker hverandre godt. Vi er så gode venner, selv om vi er konkurrenter – det er ikke vanskelig. Å ha folk på sidelinjen på den måten betyr enormt mye, det er så godt å vite at du alltid har noen. Vi gir hverandre tips, låner hverandre ting hvis noen har glemt noe. Jeg tror det har gjort mye for oss at vi har det slik, jeg tror ikke vi hadde fått til dette resultatet uten!
Valgte å trekke seg
I klassen for junior/unge ryttere hadde Caroline Walan Brekke en knallstart på mesterskapet sammen med sin ganske nye hest Odt Ghareb De slo til med 70,22 % i dressuren – og 29,8 i straff og dermed lå det på andreplass inn mot sprangen. Der fortsatte de med å ri helt feilfritt – og med det gikk de opp i ledelsen før terrenget. Denne delen av prøven resulterte dessverre i at ekvipasjen røk ut.
– I terrenget ble det dessverre en mega misforståelse. Sannsynligvis så han ikke hvor bred hekken var bak hinderet og trakk seg i luften etter å ha hoppet. Han frøys til og landet i hekken som gjorde at han ble skremt – jeg valgte da å trekke meg for å spare beina hans, forteller Caroline, som likevel er veldig fornøyd med stevnet. – Det har vært en kjempebra helg, og vi nordmenn har kost oss masse utenom konkurransen også. Selv om terrenget ikke gikk slik jeg hadde håpet så tar jeg med meg de gode resultatene fra sprang og dressur videre. Ettersom jeg ikke har hatt ham så lenge, så tenker jeg dette som et mellomår hvor vi mest jobber med å forstå hverandre – jeg er bare veldig takknemlig får at han er i mitt eie, og jeg gleder meg til alle årene vi har foran oss!
For det norske jr/ur-laget ble det fjerdeplass bak Sverige, Finland og Danmark. Marthe Hagen Haugen/Caramelle tok den individuelle syvendeplassen i klassen, mens for Eline Kjos Nilsen/Troldhøjs Blinki ble fasit 10. plass. Mathilde Sanders/Carfina endte på 19. plass.
Seniorklassen
I seniorklassen ble det en individuell femteplass på Ellen Kristina Hynne og hennes Rom Tikka – Jeg var først til start i klassen, og i dressuren var det bare å gå for så bra dressur som mulig. Jeg følte at vi fikk det ganske greit til, sier Ellen Kristina om sine 35,8 i straff (64,17 %). Lørdag gikk det to bommer i bakken på sprangbanen. – Det var jeg jo ikke så fornøyd med, fastslår rytteren.
Også i terrenget var Ellen Kristina første rytter ut. – Det var en litt tøff bane som jeg hadde respekt for. Jeg red så fort som jeg følte var forsvarlig. Det ble spennende, for jeg ledet lenge, men så kom det noen på slutten og dyttet meg nedover på listen, sier Ellen Kristina som var godt fornøyd med mesterskapet. – Hesten fungerte kjempefint og ga meg en veldig god følelse. Det var vår første internasjonale i år, det føltes deilig å være «back in business».
Lagvennine Emilie Lindgren Laumann/Heinsgaardens Chillo tok tiendeplassen i klassen, mens både Vibeke Vestrheim/Røds Payback og Anne Cathrine Sellæg/Storbjergs Licorice – som lå på en lovende andreplass i dressuren, gikk ut i terrenget.
Det norske seniorlaget endte på femteplass, mens gullet gikk til Sverige foran Finland og Danmark. Kristina roser arrangøren for et godt stevne. At så mange norske er samlet på ett og samme stevne sted er noe hun satte spesielt stor pris på. – Det gir en så hyggelig lagstemning! Og så var det sykt morsomt med ponniene, de fortjente det bare så veldig!