-Uten hest hadde vi hatt en dårligere hverdag

Av Mina Walen Simensen

Både Svanhild og Anne red som ungdommer, men sluttet etter noen år. Først mange år etter valgte de å ta opp barndomsinteressen igjen.  
-Da jeg var liten red jeg på rideskolen i Drammen, og jeg var en typisk stalljente som gjorde litt stallarbeid, møkket og fikk lov til å ri hestene på tur – men jeg fikk aldri ordentlig fart på ridningen, forteller Svanhild som nå eier den danske varmblodshesten Concorde. Sammen med treneren sin Nicoline har hun funnet et opplegg som fungerer for både hest og rytter.  Tre dager i uka har Concorde en forrytter, og trener Nicoline varmer opp hesten hver ridetime før Svanhild setter seg opp. 

-Jeg ønsker å bli bedre og utvikle meg som rytter, men ser at helsen jobber imot meg, påpeker hun. Svanhild er et godt eksempel på at det meste er mulig bare man vil nok, og hun er fast bestemt på å drive på med hest til hun blir 77 år gammel. 

-Nå som jeg er pensjonert har jeg praktisk talt muligheten til å sove bort hele dagen, men det vil jeg ikke. Derfor er det fint å ha stallen og dra til, og en annen ting er hva det gir følelseslivet ditt. For meg hjelper ridningen, og uten hesten hadde jeg mest sannsynlig råtnet!

 Svanhild har et klart budskap til andre på hennes alder: 
-Dette er en idrett man kan holde på med hele livet – til tross for alder og helse. Og ikke minst er det innmari gøy! 
                                      __________________________________________________________________

 Etter 30 år uten å ha sittet på en hesterygg dro Anne og noen venninner på rideferie i Portugal. Der ble interessen vekket til live igjen, og helt på sparket tok hun med seg en hest hjem til Norge. Flere år og hester senere er hun i stallen hos den 23 år gamle Lusitanohingsten  Luar så godt som hver dag.


-Han er en hest jeg kan stole på, og for meg er det utrolig god trening å ri. Han kjennes så myk, fin og glad ut for å jobbe. Det er et privilegium å ha en slik partner!

For ti år siden fikk hun diagnosen lymfekreft, og å kunne dra til stallen gjorde at hun kunne flytte tankene over på noe annet. Selv om krefttypen ikke er av den sinteste typen er den vanskelig å bli kvitt. Noen dager blir det derfor mindre pussing og stell for å ha nok krefter til ridningen.

-Etter syv år med mer eller mindre sammenhengende behandlinger merkes det på kroppen – vekttap, dårlig pust, lite krefter og energi. Men jeg må dra til stallen, og når jeg har en god dag og kjenner hvor morsom han er å sitte på og hvilken glede det gir meg blir jeg så takknemlig.
 
Anne har erfart hvilken hjelp hest er i sykdomssituasjon, og for henne har det å endelig komme seg opp på hesteryggen etter en tøff uke med cellegift vært redningen.

-På hesteryggen kan jeg glemme alt og kjenne meg frisk, og det har også gjort meg bedre. Jeg tror aktivitet er redningen når man er syk. I tillegg til de fysiske fordelene stallarbeid og ridning har gitt meg, har det også vært en psykisk hjelp. Hestene mine har vært vitner til mange betroelser!

I likhet med Svanhild har Anne ingen planer om å slutte å ri med det første:
-Målet og håpet fremover er å ha litt mer krefter slik at vi får trent mer og kan starte noen stevner igjen. Selv om målene ikke er store så er det viktig å føle at man lykkes – hver dag!