Reisebrev fra OL – del 4

Tekst og foto: Anne L. Buvik

Så var sprangen i gang for alvor. Første dag, i går, var litt ”oppvarmingsaktig”, selv om det var de som klarte å rote seg bort og ut av det hele allerede før det var begynt. Men i dag var det alvor. Første dag av lagkonkurransen.
Når vi ikke har noen norske med, får man ty til nødløsningen – heie på Sverige. Det er pussig, det der med Sverige. Når vi selv er med, er ingenting viktigere enn å slå dem blå/gule. Men når vi ikke har noen norske å heie på, da blir vi alle skandinaver, og heier villig vekk på RGB, Henrik, Lisen og de andre. Litt feigt og opportunistisk, selvfølgelig. Men bedre enn å heie på Canada og Mexico, – for ikke å snakke om Saudi-Arabia, Irland eller Ukraina. For de stjeler jo hestene våre!
Da jeg entret arenaen, ergret jeg meg over at jeg hadde glemt solbrillene mine. For sola skinte, og det var sterkt lys og vondt å se. Men snart skulle jeg få angre på noe annet. Nemlig at jeg ikke hadde tatt med dykkermaske.
Jeg har vært på OL før, og på mange store internasjonale mesterskap. Men dette er første gangen jeg har vært på et mesterskap hvor det ikke er tak over pressetribunen. Og du kan si mye om England, men landet er ikke kjent for sitt gode og stabile sommervær. Tvert om – det er uforutsigbart og tidvis veldig vått. For å forberede seg på regn, har imidlertid arrangørene i sin forutseenhet spent noe tykk plast over pressebordene, slik at man kan rulle denne over pc’er, fotoutstyr og annen følsom elektronikk. Dessuten stiller man opp med gratis regnponcho av tynn plast, samt mange blide hjelpere, utstyrt med tørkerull!
Denne finurlige beredskapen skulle snart bli stilt på prøve. For over stadion samlet det seg noen riktig utrivelige, knallsorte skyer, og ikke mange minutter etter starten på klassen, begynte det å dryppe. Som tidligere nevnt, er pressetribunen høyt oppe. For høyt oppe til at man kan styrte i dekning noe sted. Så da var det bare å innrette seg.
Jeg hadde allerede på meg en ganske vanntett jakke. Men for ordens skyld tredde jeg den gratis plastponchoen over hodet, og dro den tykke plasten over fotoapparatet og startlisten. PC’n hadde jeg klokelig nok etterlatt innendørs på pressesenteret. Regnet økte på. Og økte på. Snart lynte og tordnet det. Publikum slo opp paraplyene. Det var ikke til å tenke på å ta frem kameraet der det lå under plasten. Det var dessuten en glippe mellom plasten over mitt utstyr og plasten over naboens. Bordplata ble våt. Og vannet trakk nærmere og nærmere startlistene mine.
Det var ikke noe å gjøre. Notatene fløt utover. Startlistene løste seg langsomt opp. Jeg kunne heller ikke røre kameraet. For det skjer noe med sånn tjukk plast når det striregner på den. Det danner seg dammer i alle ujevnheter. Store dammer! Jeg sverger på at vi kunne oppdrettet flere kull med rumpetroll i dammene, kanskje endog holdt et halvt dusin gullfisk! Noe som også var åpenbart, var at hvis vi løftet plasten, ville den utløse en niagarafall ned på pressebenkene under.
Så hva skal vel en stakkars journalist gjøre? Ta til seg britenes slagord: Keep calm and carry on!
Og til slutt gav regnet seg. Og vips, så var sola tilbake. Med steikende sol på så mye vann, og meg innhyllet i plast, ble det fort både fuktig og varmt. Plast blir veldig klamt, gitt! Det var ikke lenger noen bønn – jeg ville måtte røre på meg, måtte ut av plastponchoen og røre på plasten over kamera og det som en gang hadde vært notater. Og så ville demningen briste.
Men ved hjelp av fint uttenkt ingeniørkunst fikk jeg ledet de største dammene vekk fra plasten ”min” og ned på gulvet før jeg løftet på den, slik at jeg unngikk å pådra meg kollegers vrede samt å bli helt søkk våt. Men startlisten og notatene sto ikke til å redde. De var druknet, dessverre.
Arrangørene lot seg ikke vippe av pinnen. Mens jeg sto der, liksom hengt til tørk i solen noen minutter, kom en vennlig dame bort. Hun hadde med seg tørkerull, og svingte opp. Snart var stolen og bordet mitt nesten klart til bruk igjen. I hvert fall om man ikke var for kresen.
– Og jeg har sendt noen ned etter nye, tørre startlister! Erklærte hun stolt. Det var nesten rørende…
Igjen var det mulig å se banen gjennom regnet, og sannelig om det ikke var litt rørende, der også. I hvert fall å se en skadet Lisen Bratt-Fredricson ri en nesten perfekt runde under et døgn etter at hun var på sykehuset, og min skandinaviske solidaritet ble styrket og egentlig nokså ekte en stund.
Og det var fin sport, uvanlig vakre hinder, nydelige hester og flinke ryttere. Og et vennlig, entusiastisk hjemmepublikum.
Til slutt fikk jeg overlevert en ny, tørr og frisk startliste. Klassen var nesten over, men hva gjorde det. Vi hadde vært i nærkamp med elementene og vunnet. Notatene var sikkert ikke mye å samle på, uansett.
I morgen er det lagfinale. Da er det, ifølge yr.no, varslet 10 millimeter nedbør. Da skal jeg være klar, med våtdrakt og dykkermaske. Og svensk flagg.
Keep calm and carry on!