Reisebrev fra OL – del 3

Tekst og foto: Anne L. Buvik

Dagen begynte med sitrende forventning. I dag skulle det skje, den historisk OL-debuten. For de som ikke har fått det med seg: Det er 56 år siden Norge sist hadde en dressurrytter med i OL. Uansett hvordan det gikk – dette måtte betraktes som en seier. Herlig det, å ha vunnet på forhånd. Helt uavhengig av resultat!
Jeg klatret med fjærende skritt helt til topps på den luftige pressetribunen. Riktignok gjorde jeg noen forsøk på å slippe billigere unna. Men det er noe med OL-funksjonærer. Gi alminnelige folk en lilla drakt og et kort rundt halsen, så blir de maktmennesker. Jeg prøvde først å slå meg ned et sted (ca. 100 trinn nedenfor pressetribunen) hvor det var to rader med tomme stoler. Der satt jeg gjennom én ekvipasje, før en av funksjonærene kom bort til meg:
– Du kan ikke sitte der. Pressetribunen er der oppe, sa hun og pekte mot himmelen.
– Ja, men det sitter jo ingen her?
– Det hjelper ikke, understrekte damen.
– Jeg har vondt i foten, prøvde jeg meg.
Ren løgn, for øvrig. Men damen lot seg ikke rikke. Jeg følte meg dermed forpliktet til å halte synlig da jeg slepte meg videre oppover. Jeg nådde den første raden av presseseter. De var tomme, og jeg smatt inn der. Like etter kom en ny lillakledd bort til meg: – Du kan ikke sitte der. Disse setene er reservert tv-kommentatorer.
– Men de er jo ikke her?
– Hjelper ikke!
OK, da. Jeg klatret videre, denne gangen sa jeg ingen ting om foten, og kunne gå normalt.
Så ventet jeg – og 23.000 andre – på Siril. Og omsider kom hun, for et staselig syn, Dorina nikket til høyre og venstre og trippet som en primadonna, Siril så avslappet og konsentrert ut. Spenningen steg – hvordan ville det første holdtet bli? Riktig flott, viste det seg! Så gikk det ganske bra lenge, men de to feilene kostet dyrt, og da sluttresultatet tippet ned under 70 %, sank humøret en smule.
Så var det å gå 280 trinn ned fra pressetribunen – eller var det 300? – og til mixed zone for å gjøre intervju. Hvert fjerde år føler jeg meg veldig viktig. Da kommer nemlig store deler av norsk presse bort for å snakke med meg. Ikke intervjue meg, riktignok. Men for å innhente bakgrunnsinformasjon. Det er nemlig bare da at VG, Dagbladet, NTB og de andre skriver om hestesport. Det er selvfølgelig grusomt fristende å føre dem ut på fullstendig ville veier, for deretter å kunne le seg i hjel over det tullet de skriver, men akk, jeg er for ordentlig. Og gjør mitt beste for å hjelpe. Nå skriver de sikkert tull, uansett, men det er i hvert fall ikke min skyld! Men det er jo ikke så enkelt å forklare piaff og passage til noen som spør om alle rir det samme løpet (!) og om det er slik at det i alt er åtte (?) øvelser som bedømmes. Hvor tar de det fra?
Siril ble intervjuet lenge og grundig, så lenge at en av de lillakledde damene begynte å dra litt i henne og synes hun hadde okkupert plassen i mixed zone lenge nok. Det var liksom ikke grenser for hvor mye de ville bestemme og styre akkurat i dag!
Ordentlig trist ble det da klassen var over og det ble klart at det intrikate reglementet gjorde at Siril ble vippet ut av Grand Prix Special. Litt depping var bare ikke til å unngå. Det ble liksom så fjollete – en kanadisk disk skulle få utslag for Siril??
Men regler er regler. Det var bare å bite tennene sammen og godta det.
Og et par timer etter var vi alle på opptur igjen. Den norske kontingenten samlet seg på et utested like i skyggen av den berømte seilbåten Cutty Sark, som nå er et museum. Her var Siril selv, hestepasser Silje og trener Paul. Rytterpresident Per Anders Owren var vertskap og sørget for mat og drikke, markesjef i NRYF Sissel Finstad svingte opp med norske flagg, tidligere generalsekretær Kjell Myhre stakk innom, det samme gjorde FEI-direktør Trond Asmyr, og til slutt dukket hele familien Helljesen opp.
Stemningen steg! For hvilken ambassadør Siril er for sporten og for norsk ryttersport generelt, og hvilke fremtidsvyer man lett kan mane frem!
Trener Paul Fielder er tydelig stolt, kjempestolt, over sin norske elev: – Det vil bare gå oppover. Siril har en glitrende fremtid, og vil bety mye for norsk ryttersport, understreket han. Vi sa oss alle veldig enige!
Regjerende OL-mester Anky van Grunsven og hennes mann og trener Sjef Jansen kom også inn i restauranten. Men ingen la merke til dem, alle jublet for Norge!
Etter hvert var vi alle enige om at reglene i OL må endres – lagkonkurransen og den individuelle må ikke blandes sammen på denne skadelige måten. FEI-direktør Trond Asmyr var gått da vi tok denne beslutningen, men vi satser på å sette ham i gang med oppgaven snarest. Det gjelder å være klar til Rio om fire år!
Vi feiret 31. plassen i flere timer. Og for ordens skyld: Siril må bli igjen til tirsdag. Hun er første reserve om en rytter av en eller annen grunn må trekke seg. Vi ønsker selvsagt ikke ulykke over noen, men det hadde kjentes som om rettferdigheten hadde seiret om det skulle blitt GPS-start likevel.
Men i mellomtiden: Takk for en fin opplevelse, Siril. Og for sportsånd, humør og fremtidsvyer. Dagen startet bra – og endte bra.