Mine tanker fra Bergen
Aldri hadde jeg trodd at det å jobbe for hestesport.no parallelt med deltakelse på stevner skulle kunne bli et problem, men det ble det i går, under Lag-NM-finalen i Bergen. Mitt lag tok gull og hva gjør du da, når du har vakt og skal skrive om mesterskapet?
Av Mina Walen Simensen
Foto: Hannah Stærkebye
Vanligvis gjør jeg vinnerintervjuer, spør om hesten, rytteren, tankene og følelsene rundt prestasjonen og resultatet. Jeg, som alle, har gjort meg tanker rundt helgen og nå skal du få et lite innblikk her.
Mange nevnt, men fortsatt mange glemt.
Jeg tenker på ganske mange mennesker, som uavhengig av helgens utfall har gjort oppholdet i Bergen bra.
Jeg tenker på Siri Evjen i sekretariatet, som sørget for at alt var som det skulle være. Hun har alltid orden på alt og hjelper oss ryttere med hva enn vi måtte lure på.
Jeg tenker på Amund Eide, som ikke bare stilte opp for sine egne elever fra morgen til kveld, men som gladelig også hjalp meg og andre med å sette opp hinder på oppvarmingsbanen.
Jeg tenker på guttene som brukte hele lørdagen på å stå utendørs og drenere rundt teltstallen i øs pøs regnvær, slik at hesten min kunne sove i en tørr boks.
Jeg tenker på alle de som stelte i stand den utrolig koselige skalldyraftenen, og Trond som lagde fiskesuppe til hele gjengen.
Jeg tenker på jentene fra Drammen og Omegn Rideklubb – Camilla, Martine, Hedda og Julie – som leverte fantastiske runder og resultater i alle avdelingene, men som dessverre måtte se medaljene gå tapt fordi de hadde litt utur i andre omgang. De hadde også fortjent å stå på toppen av pallen. For å lykkes, skal du også ha flaks!
Jeg tenker på lagkamerat Åge, som reddet laget fra mine feilpoeng de to første dagene, og som sa: “Det er jo derfor vi er et lag” da jeg unnskyldte meg og følte at jeg dro laget ned. Han var alltid på jobb, og leverte nullrundene vi så sårt trengte fra start til slutt. I tillegg var han å se på tredje- og førstedivisjonslaget i Norgesserien, hvor han også bidro enormt.
Jeg tenker på jentene fra Sylling Rideklubb, som klarte å danne klubbens første lag noensinne i lagmesterskapet. Selv ble de sjokkerte da de vant andre avdeling med tre nullrunder og tok seg til finalen. Marlen, Andrea, Camilla og Kristina gjorde en fantastisk jobb sammen. Sistnevnte er egentlig dressurrytter, men debuterte gladelig i 1.25m i helgen for at klubben skulle ha et lag.
Jeg tenker på Rune, som ble med til Bergen med datteren Malin som skulle ri Norgesserien, og som bidro der han kunne. Gleden var stor da vi i etterkant fikk vite at han filmet rundene til alle på laget!
Ja, og så tenker jeg selvfølgelig på hele laget – og det er ikke bare fire stykker:
Jeg tenker på Jan, som måtte børste støv av ridestøvlene og steppe inn i siste liten slik at laget ble fulltallig. Med seg på turen hadde han yogamatten sin: etter endt ritt måtte det tøyes ut, og mellom omgangene var han på gåtur slik at ridningen ikke gikk skeis. Taktikken hans må ha fungert – dette året gikk han null alle dager og klarerte trekombinasjonen uten problemer!
Han var også “skyld” i at vi andre presterte – hjalp til på oppvarmingen, ga tilbakemeldinger etter endt ritt og kom med konstruktive tilbakemeldinger. Alle de sosiale lagarrangementene tidligere i år skal han også ha skryt for: Ikke alle orker å lage middag til nærmere førti sultne ryttere og foreldre en fredagskveld før 1. kval av Norgesserien braker løs.
Jeg tenker på Rebekka, som stilte opp i de fleste divisjonene til hest, men også som trener for alle elevene hun hadde med på turen. Hun bryr seg om alle, og var til stor hjelp for meg da nervene inntok kroppen før finalen.
Og lagleder Kjersti Ekornrud, som synes å være overalt til enhver tid. Hun hjelper til på oppvarmingen, skriver ned resultater og er der når du trenger det – “det var da ikke så mye” svarer hun de gangene vi husker å takke henne.
Jeg tenker også på Ragnhild og Lina, som vant finalen i første divisjon. Sistnevnte etter tre måneders opphold fra hesteryggen grunnet operasjon. Det er foreldrene som heier og hjelper til, det er resten av rytterne fra klubben som støtter og backer hverandre.
Og for meg er også jentene fra Sylling og DOR en del av “gjengen” – vi unner hverandre suksess, snakker om stort og smått på leieturer med hestene, følger med på hverandres runder, smiler og har det gøy. Gleden for hestesporten er delt, til tross for at vi er i forskjellige klubber.
Og kanskje den første jeg tenkte på da gullet var et faktum, var oppdretter Karina Koteng, som solgte bestevennen sin, NV Crelando, til meg etter å ha hatt han i åtte år.
