Dressurrytteren Pål jobber i en sprangstall

Tekst og foto: Rebecca Ballestad-Mender

20 år gamle Pål fra Fannrem utenfor Trondheim sitter høyt til hest på spranghingsten Casall Sem i ridehuset på Stall Bergan til Stein og Kristin Endresen utenfor Sandefjord. Han har fagbrev hest i lommen og har fremtidsplanene klare – det er hest til 100 %; egen stall med trening og salg – og en karriere i sporten samtidig. I dressur.

Først da moren ga opp håpet, begynte Pål å ri
Hadde man for ni år siden spurt Påls mor Tove Vuttudal om han kom til å drive med hest på heltid, så hadde hun ristet bestemt på hodet. Hun hadde nemlig fra omtrent dag én i Påls liv forsøkt å få ham interessert i hest, noe som var hennes egen store lidenskap. Pål hang riktignok mye med på hennes hesteaktiviteter, og klatret iblant opp på ryggen til fjordingen Enzo. Men Pål syntes at hest var kjempekjedelig og hadde definitivt ikke tenkt til å ta opp selv.

En dag ga Tove opp. Gutten var tilsynelatende umulig å overbevise om at hest var best.

Det var da det skjedde.
Pål ler høyt: – Da hun ga opp, da ville jeg begynne å ri.

Unge Pål meddelte dette ønsket til sin mor, og hennes resignasjon ble på et blunk forvandlet til handlekraft. Dagen etter stod en fôrponni, hentet inn fra nabogården, i stallen.

Funket ikke med sprang, så det ble dressur
Med en iboende sans for fart og spenning ville Pål gjerne over hinder, men det var ikke helt med i planene til denne New forest-ponnien. – Nei, det funket ikke, smiler Pål. – Derfor ble det dressur i stedet.

Dressur gikk så meget bedre. I løpet av et år med denne ponnien gikk det fra LC til MC.
Så ble ponnien solgt, men Pål ville mer. En ny fôrponni kom på stallen, denne gang en blanding av kaldblodstraver/araber og varmblods ridehest. Igjen gikk stevnepilen rett til værs, denne gangen fra LC til MB på ¾ år. – Vi vant KM i MB sammen, så ble den solgt noen uker etterpå, sier dressurrytteren Pål.

Hva som kan skje når man er litt mammadalt
Det Pål forteller kan høres en smule utrolig ut. Hvordan kan en liten gutt hadde benektet enhver form for interesse for hest i nesten hele sitt 11-årige liv plutselig trene opp to hester til så høyt nivå, på så kort tid?

-Du skjønner, jeg har alltid vært litt mammadalt, innleder Pål.

Mammadalt? Hva har det med å klare å ri opp hester å gjøre?

Påls øyne smalner av latter. – Jo, jeg hadde jo alltid liksom vært med mamma på alt – alt med hest; treninger, stevner. Og da hadde jeg fått med meg mye likevel.
En episode under en ridetime forklarer det litt: – Treneren min sa at «..så vender du opp litt etter midtlinjen, du leder litt med høyre tøyle, trykker til med venstre sjenkel litt lenger bak…» Da sa jeg bare: Du mener at jeg skal gjøre en sjenkelvikning?

Fra null til 100
Men hvordan kunne det gå fra null interesse til bånn gass?
Hva er det som fenger så med hestene?

Pål tenker seg litt om, og svarer:
-For meg handler det om mestring. Det beste jeg vet er å få mestringsfølelse. Og så det at det ikke er det samme hver dag. En hest er annerledes fra dag til dag. Og så liker jeg å ta ansvar. Dyr handler mye om å ta ansvar. Jeg liker å ha ansvar for et annet vesen, jeg liker å utvikle det så godt som mulig.

Er av typen «all in»
En veldig berømt spranghest heter det. Påls greie er å gjøre det. Han går «all in».
-Da interessen min plutselig blomstret opp, da var det «all in». Hadde jeg ledig tid, så var jeg på youtube og så alt jeg kunne av dressur; Edward Gal, Carl Hester, Charlotte Dujardin. Jeg så på det HVER dag, til jeg sovnet. Til og med mamma ble lei av meg og mitt mas om «har du sett at han gjør datt, hun gjør ditt». Til slutt kjente ikke engang hun til rytteren jeg snakket om. Da sa hun faktisk at «nå holder det, nå snakker vi ikke mer om hest!»

Pål fikk nå egen hest, en varmblods ridehest ved navn Ma Donna. Denne gangen gikk det fra LC/LB til MA på to år, med et NM som junior etter et år også.
Trenermessig var Pål godt forspent fra første stund. Louise Almlund Løkken fikk oppgaven, og en gang i uken kjørte de halvannen time hver vei for ridetime. – Jeg begynte å ri for Louise da jeg hadde den første ponnien. Jeg meldte meg på et kretslag, og hun var trener der – da var det gjort, smiler Pål.

All in, fra starten av.

Valgte hestefaget
Da tiden for valg av utdanning kom, valgte Pål hest. – Jeg tok med meg Madonna til Melsom videregående i Vestfold for å gå naturbruk. Tanken var at det var litt kortere vei til stevner.

Likevel gikk ferden nordover igjen, nå som lærling hos Louise et år. Så fulgte et år i lære hos Jonas Elvebakk før Stall Bergan kom inn i bildet.
-Det året jeg var på Melsom, da var jeg i praksis et par dager i uken hos Stein. Han spurte meg faktisk om jeg ville være lærling der, men jeg sa at «jeg er jo dressurrytter, så jeg velger Louise i stedet».

Men det skulle bli Stall Bergan til slutt likevel. Der har han nå vært i halvannet år, fagbrevet er i boks og han er fast ansatt.

Ikke akkurat en A4-dressurrytter
Men hvorfor en sprangstall…?
-Altså, jeg har jo funnet ut at jeg er jo ikke helt en A4-dressurrytter. Jeg har alltid hatt sansen for adrenalin-kick, hjemme så gikk det også mye i crossykler sammen med kompiser. Og jeg er slik at jo mer crazy hesten er, jo morsommere synes jeg det er. Jeg har nok aldri opplevd en farlig situasjon, så inntil det motsatte er bevist, så er jeg den som går for fart og spenning. Og det å hoppe, det gir virkelig et kick!

Dressurrytteren Pål legger til: – Jeg visste også at Stein ville la meg fortsette å være dressurrytter, selv om det var en sprangstall.
På hjemmebane var det mamma Tove som denne gang måtte overtales. Pål ler igjen: – Hun prøvde å holde meg litt igjen, mente at sprang var jo litt farlig. Jeg prøvde å overtale henne, for jeg visste jo at jeg ville fortsette med dressur. Hun tvilte, men etter å ha vært her på besøk en gang så ble hun også overbevist om at dette kom til å gå bra!

Det ligger så mye i gjensidig tillit
Pål stortrives på Stall Bergan.
-Jeg tror det mye skyldes det at jeg får sånn tillit – jeg får muligheter! Og tilliten, den er gjensidig.

Selvsagt er det mange oppgaver og ofte lange dager. Pål bor på stedet, og er lettilgjengelig. – Det er både praktisk og upraktisk, det blir jo litt jobb 24/7. Men noen må jo gjøre det, og man gir og man får. Og jeg får virkelig tilbake! Den tillit jeg vises, det er rosen. De passer også godt på meg, de ser hvis jeg er litt sliten. Da er beskjeden «en fridag ekstra».

Pål ler: – På fridager er jobbing strengt forbudt, selv om jeg sitter der og klør i fingrene etter å gjøre noe. Da får jeg heller studere ridning via youtube eller clipmyhorse. Det hender jeg sniker meg ut i stallen, men Kristin, hun er skikkelig streng…

Det handler om å gå stegene
Lærlingtiden er over, men læretiden som rytter er noe som varer lenge, lenge. Og da føler Pål at han er rett sted. På Stall Bergan lærer også dressurrytteren mye.

– Stein er utrolig dyktig på bakkearbeidet, og han er så utrolig god på det grunnleggende. Man får prentet inn at det er ikke noe man kan hoppe over. Stein er også veldig, veldig god på å løsgjøre hestene, gjør dem myke i kroppen. Jeg har veldig mye å lære av ham, han lærer meg å forstå hva hesten trenger – forstå hesten. Det er like viktig å forstå hestene om man rir sprang eller dressur, og det er det samme man skal forstå.

Og ja, hinder har sneket seg inn i dressurrytterens hverdag. Han har startet sitt første sprangstevne med en litt mer rutinert hest og skal ut snart igjen, med en 4-åring. Bommer, kavaletter og hinder inngår også gjerne i treningen.

Og å hoppe, det digger Pål: -Jeg er jo sånn laga at jeg gjerne skulle ha ridd 1,60 i morgen, men Stein sier «prooo» – jeg må gå stegene.
Og Pål forstår poenget med det. Hver dag rir han mellom 5 og 10 hester, i tillegg til sin egen dressurhest.

-Når man rir forskjellige hester, merker man at man kan få til en, men ikke en annen. Jeg skjønner at jeg må kunne forstå og få til alle hestene. Jeg kan ikke si at jeg er god til å ri selv om jeg får til én. Det er en lang vei å gå, og det er ingen snarvei.

Hva har dressurrytteren Pål lært så langt?
Hva har så dressurrytteren Pål har lært ved en sprangstall – så langt?
Han begynner med sin egen hest, en 6-års e. Blue Hors Zack/Blue Hors Don Olympic. – Den er veldig sensitiv. Hvis jeg stivner i min sits, blir han stiv og spent. Han går ti ganger bedre når jeg klarer å slappe av. Det er viktig å følge hesten, slappe av – ikke holde seg fast og klemme hesten mellom sjenkel og hånd. Hesten skal gå frem til kontakten, ikke bremses inn i den.

Pål fremholder at det er viktig at man utsetter hesten for opplevelser. – Mange dressurryttere tar vekk det som er skummelt i stedet for å venne hesten til det. I tillegg går dressurhestene ofte veldig mye på banen. Da reagerer de fortere på ting, kan bli spente – og så kan de bli litt lei.
Hestene på Stall Bergan har en innholdsrik og variert hverdag. – De går mye på tur, flere ganger i uken. Hver hest er ute tre ganger om dagen, de blir ridd, longert, er i paddock eller i walker. Det er viktig at hestene stimuleres mentalt – og at det skjer uten at det er «jobb» for dem også. Det skal ikke bare være tungt og slitsomt, da rir man dem i hjel, både fysisk og psykisk.

Fremtiden – over hinder eller innenfor railen
Og hva er så Påls mål?

-Jeg vurderer å ta beriderutdannelse i Tyskland – å reise ut er viktig med tanke på den erfaring og de kontakter man får. På sikt er en egen stall, med tilridning, trening, undervisning, kjøp og salg det jeg vil – i Norge. Bak dette ligger mine sportslige mål, jeg vil ri de store tingene. Men jeg må ha et sted, jeg må ha inntektsgrunnlaget – og så hesten som er god nok til OL!

Det glimter til i Påls øyne.
– OL, i enten sprang eller dressur? Gjerne begge deler, sier han leende før dressurrytteren fastslår: – Neida, dressur er nok det mest sannsynlige. Men sprang er en veldig god bagasje å ta med seg – og fantastisk gøy også!

Pål har nylig blitt intervjuet av NRK radio, du kan høre intervjuet her – Klikk det frem til «Fra Trøndelag til Sandefjord»