Årets happening

Det jubles blant tilskuerne på Telenor Arena. Inn på banen kommer Geir Gulliksen til stor applaus. Startsignalet gis. Hundrevis av mine medmennesker sitter ytterst på stolkanten og følger med i spenning. Noen biter negler, andre tør ikke å se. Sidekameraten tripper med bena i betonggulvet. Alle holder pusten. Det er musestille, men likevel en elektrisk stemning over det hele. Det gnistrer i øynene til de små hestejentene på nederste rad, kledd i ridebukse for anledningen. Dette er øyeblikket der hele hestenorge er samlet på et sted, uansett gren, nivå eller alder. Vi samles her hver oktober med en felles intensjon: feire ryttersporten (og shoppe til vi dør). Det ble visst to.

For hvert hinder Geir kommer seg feilfritt over, senkes pulsen et par slag. Spenningen stiger i taket med bare et fåtall av planker igjen. Oksygen blir tatt i bruk for første gang siden startsignalet ble gitt, og folk inhalerer som gale. Dette er øyeblikket. Øyeblikket der nordmenn kan være litt ekstra nordmenn. Patrioter. Og før du har rukket å putte ordet patriot i din munn ligger en bom på bakken. ”NEEEEEEEEI”, sukkes det blant publikum i et felles åndedrag. Engasjementet lever til det fulle velgående.

Ingen av de norske ekvipasjene klarte å nå opp til topps i 145 klassen lørdag formiddag. Vinneren, en italiensk rytter med stor forkjærlighet for horsemanship sammen med hesten oppkalt etter guds sønn Jesus, fikk garantert hjelp av de øvre makter. Kampfiksing hadde det kanskje blitt kalt hvis Stabæk hadde trillet ball her i dag, skjebnen blir en mer korrekt betegnelse hvis jeg skal fortsette denne bibelske-linja.

Lyden av Hotel California av The Eagles runger over høyttalerne, og lyset er dempet ned til en blålig tone mens hundrevis av mennesker raser avgårde til butikkområdet. De skal shoppe! Og for den som ikke kan relatere seg til shopping på et arrangement av denne grad, kan jeg hinte til harryhandling på svenskegrensa. Det kan noen ganger minne meg om den nikotinavhengige tanten min som hamstrer såkalt billig røyk. Og nei, jeg er personlig avholds.
Igjen sitter mennesker som meg selv igjen, 168 cm høye brunetter og Very Important People har allerede tyvstartet med en høytidelig lunsj på den ene langsiden. På indrebane jobber en haug banemannskap mot klokka for å sette opp banen til Rikstoto Grandprix. Rundtom på arenaen sitter det mange selverklærte gamblere og lurer på hvem som blir den store vinneren i dagens nest mest prestisjefulle konkurranse (etter shettisgaloppen). Blir det vedkommende som vinner klassen med hest? Eller vedkommende som har satset både hus, hytte, båt og kone på at Marcus Ehning vinner?

Jeg trasker bortover til labyrinten av butikker på motsatt side av arenaen, og får med en gang følelsen av at jeg kom for sent. Jeg føler meg som en treg torsk i en sildestim. Hele labyrinten føles ut som et motstrømsbasseng, noe som faktisk fantes her også. Rundt meg ser jeg mange mennesker. Mennesker med lommeboka på vidt gap og bestemte blikk rettet mot hvor de skal. Det som føltes som et stort fellesskap rundt konkurransebanen, har endret seg til et stort kaos på et par minutter. Døtre henger på slep etter sine mødre som skimter dekken på billigsalg, og popcorn køen strekker seg utover hele området. Luften som ble oppspart i stad, finnes det så vidt rester igjen av. Jeg kommer inn i en forsvarsmodus: hvordan skal jeg ene og alene ta meg fram i denne jungelen? Jeg begynner å åle meg som en slange rundt de store menneskeklyngene. Ser til høyre, så venstre, deretter frem, bakover og ned til mine løse skolisser. Frustrasjon bygger seg opp inne i hodet mitt.

Uansett, Kingsland Oslo Horse Show er et sirkus. Sirkus med positive og negative sider. Likevel veier det positive tyngst og lager sammen en stor fest. På grensen til det gale og fanatiske. Det er bare å forestille seg hvordan det oppleves for en ikke-hesteinteressert å være her. Det snakkes i steg, tidsfeil, bitt, hjelmtyper, hestefòr og i det hele tatt ord og utrykk som du ikke trodde eksisterte. Det kan være forvirrende, men er det en ting vi hestefolk er flinke til å formidle, og noe denne minoriteten av mennesker kan skjønne, så er det engasjement, gleden og gløden for denne sporten vi er så glad i. Sport i de resultater vi beviser. Noe som i realiteten bare er toppen av kransekaka, hvis et utrykk av denne rang ikke blir for voldsomt. Det er trening, terping, lidenskap og masse mer. Det handler ikke bare om det som vises på papiret i tall og sifre. Det handler om menneskene rundt, hestene og sist men ikke minst gleden det gir.

Dette er helgen der hele hestenorge er samlet til en stor fest.

Sees igjen neste år til enda et forrykende arrangement!

Anine Mindt-Soot.