Akseptabel vold under trening av hest?

Av Per Waaler

Hva er det som fører til at ryttere tyr til voldelig behandling av hest i treningssituasjoner?
Hvis man ser på mesterne og de beste trenerne i verden så er det sjeldent at man ser spor av voldelig håndtering av hest. Det er ikke tilfeldig at de beste i verden er dem som behandler hestene best. Det er heller slik at deres kunnskap og erfaring har gitt dem mange flere ikke-voldelige løsninger på de problemene hestemennesker blir stilt ovenfor i sitt vanskelige arbeid, som er å samarbeide med et individ av en annen art som ikke forstår vårt språk. Vold er alltid en dårligere løsning enn den “rette” veien, men å finne den riktige løsningen er ofte vanskelig uten nok kunnskap og erfaring.  Jeg kan huske fra tidligere tider i min profesjonelle trenerkarriere at jeg kjente fysisk og psykisk ubehag i situasjoner der jeg tok penger for å finne løsninger på treningsproblemer, der resultatene fortsatt uteble. Det er en ubehagelig situasjon som uheldigvis kun er begynnelsen på en vei som fører oss hestemennesker lengre og lengre vekk fra den opprinnelige intensjonen, som er å hjelpe mennesker og hester til å forstå hverandre, og dermed begynne et samarbeid som er felles givende. 

En annen grunn til vold mot hest er det min venn Emelie Cajsdotter kaller “omvendt empati.” Det betyr å påføre hesten den smerte og ubehag du føler at hesten har påført deg igjennom sin handling eller dårlige prestasjon. I situasjoner der vi håper og forventer en ytelse fra hesten vår, som viser seg å ikke bli det vi forventet, kan frustrasjonen føre til at rytteren føler seg rettferdiget til å påføre hesten en smerte som tilsvarer eller overskrider den dårlige følelsen og psykiske smerten vi føler hesten er skyld i. Denne bestraffelsen er uforståelig for hesten, og leder kun til andre problemer, som en uerfaren rytter eller trener ikke ennå har forstått. Om de hadde visst bedre ville de ikke ha straffet hesten!  

Jeg vil også stille det etiske spørsmålet: Hva har vi av rett, og ansvar, når vi tvinger igjennom vår vilje på et annet individ. Er dette rettferdiggjort igjennom eierskap?

Hester reagerer instinktivt, og dens reaksjoner må ikke bli sett på som dumme valg eller stahet. En hest har ikke noen valg på om den skal reagere eller ikke. Som fluktdyr har den over tid/med evolusjonen blitt perfeksjonert til det den må være best til i naturen – nemlig å overleve. Det gjør at de ikke har samme egenskap som oss mennesker, som er å resonnere før de reagerer. De hestene som før i tiden kan ha hatt denne evnen har dødd ut for lenge siden, som en konsekvens av treg reaksjonstid. 

Studier viser at forskjellen på et menneske som ser, vurderer og reagerer og en hest som ser og reagerer er dobbelt så rask. Mens vi mennesker bruker 24 millisekunder bruker en hest kun 12 millisekunder. I mange situasjoner blir hester beskyldt for å være dumme eller frekke, når det egentlig er grunnet deres evne til å overleve som vi mennesker ikke har. 

Når man bestraffer en hest for et naturlig, ikke-viljestyrt instinkt så oppleves det for dem som en dobbelt straff – hvilket er direkte skadelig for selvtilliten deres. Selv om resultatet kanskje blir oppnådd har altså selvtilliten på lang sikt blitt påvirket negativt. Dette kan sees som en årsak til at mange hester hopper på trening, men siden vegrer seg ut på konkurransebanen. Under press blir den dårlige selvtilliten tydeligere og resultatet uteblir. Prestasjonsangst er også en direkte følge av lav og prestasjonsbasert selvtillit hos både hest og rytter.

Hva kan man som foreldre eller hesteeier gjøre når man kommer i en situasjon der kommunikasjonen mellom hest og rytter brytes ned, forståelsen forsvinner og vold tar over?
Trenerens forsøk på å finne ut av situasjonen kan sees på et forsøk på å klare noe som de ikke er kapable til på grunn av manglende kunnskap og erfaring, som også er grunnen til at de ikke er blant de beste trenerne i verden enda. Det leder igjen til at kundene betaler en langt mindre pris for kunnskapen de blir formidlet, og da kan det være en redning for treneren at elevene/kundene på et tidlig tidspunkt tar kontakt og forklarer at «det er helt greit om vi ikke løser dette problemet nå, men heller gjøre det vi kan på en positiv og etisk forsvarlig måte inntil vi kan finne en annen løsning. Hvis treneren ikke føler seg anklaget, men ser at dere viser forståelse for hvor vanskelig trenerjobben er, så kommer de til å sette pris på at dere tilbyr en annen løsning enn hva enhver dyrevenn har som siste alternativ – nemlig å ty til vold og bestraffelse.

Hva er vold og bestraffelse, og hva er korreksjon?
Her er det en skjør balanse, og den er ikke ulik hva vi som foreldre må tenke på under barneoppdragelse. I noen samfunn er vold mot barn akseptert som en del av oppdragelsesprosessen, og foreldrene der ser på det som et nødvendig onde.  Min sønn påstår fremdeles, i en alder av 26, at jeg “spanka” han en gang i hans barndom, selv om han også medgir at han sikkert fortjente det. Jeg kan ikke huske det selv, men dere vet hva som sies om fulle folk og barn! Hvis jeg i frustrasjon og uvitenhet gjorde dette, så var det i mangel av bedre metoder. Når det gjelder korreksjoner i ridning, så har de til hensikt å få oppmerksomheten rettet mot spørsmålet vi stiller. Hvis denne korreksjonen blir for kraftig leder det til frykt, som er destruktiv i læreprosessen. Hvis korreksjonen er for svak har den ingen hensikt utenom å gjøre hesten enda mer uoppmerksom. Som oss er hester forskjellige individer: Noen skvetter vet et lite kremt, mens andre behøver at du klapper hendene nær deres ører. Men korreksjon får aldri gå til det punktet der det oppstår frykt og spenning i hesten.
Mange ganger har vi forståelse for hvorfor en hest ikke “hører” etter. En hest som er redd for munnen sin, basert på gjentatte situasjoner der smerte har blitt forårsaket av bittet og rytteren, vil ha sin fulle oppmerksomhet på bittet og kanskje ikke merke sjenkelen – uansett hvor insisterende den er. For en trener er dette et etisk dilemma, og fokuset må tilbake på det viktigste, bydningen, og vekk fra det destruktive, hånden og bittet. Hesten blir satt i en situasjon der den er «damned if I do, and damned if I don’t». Den gjør en prioritering som sier at den har mest å tape ved å gå frem en gang for mye enn en gang for lite. 
At de fleste treningshjelpemidler som blir solgt er basert på å skape ubehag er bemerkelsesverdig – det skaper en negativ tilstand for hesten!  Har vi blitt så vant til bruken av disse treningsmidlene at vi ikke reagerer? Har det blitt kulturelt betinget? 

Hvilken innflytelse har det på barn og unge mennesker å vitne vold mot dyr, når vi er ansvarlige for deres velferd? 
Mange studier i psykologi har blitt fremhevet i media, og alle sier samme sak: Det er skadelig for barn og unge mennesker. De fleste er nok enige i dette studiet, for det er en selvfølge i resonnementet som er unektelig. Er det konkurranseryttere eller mennesker disse unge rytterne skal bli? Det er fullt mulig å kombinere disse to uten å ty til vold i ridningen, men fellesnevneren er kunnskap: Enten man er heldig å ha en mester som mentor (Ingrid Klimke er det beste eksempel som kommer til minne),eller om man holder sine etiske linjer og husker hvorfor man begynte å ri og lar sine begrensninger være en utfordring til videre kunnskap, istedenfor en frustrasjon som skal bekjempes.

I media er det stadig større fokus på hestevelferd og det er selvfølgelig bra, men “whistle-blowers” blir ofte sett på som noen som prøver å forstyrre sporten istedenfor å redde hesten. Ofte er det urettferdig, fordi all sport med hest er underlagt grunnregelen at hestens velferd er det viktigste, og ikke at «hestens velferd er viktig etter at jeg får den til å gjøre det jeg vil». 

I skrekkeksempler hører man ofte om hester som ikke vil gjøre piaffe, som er den vanskeligste øvelsen i dressur. Treneren på bakken bruker pisken til den effekt at hestene til slutt stopper og urinerer. Vet dere hvilken frykt som skal til før en hest tisser på seg? 
I sprang er det bestraffelser ved refusader eller når hesten løper i panikk. Akkurat som om det å frykte konsekvensen av å bli redd gjør hesten mindre redd! Det samme med høydehoppere, som straffer hesten når de kommer feil på høydehoppet, og når hesten til slutt nekter å hoppe blir de straffet ytterligere. Til slutt blir de «frekke» og vil ikke gå på trening mer. 

Har du sett noe som minner om dette? Alle profesjonelle burde vite at det er rytterfeil som leder til at hestene gjør feil. Buck Brannaman sa så fint I sin film:“I don’t help people with horse problems, I help horses with people problems.” Problemet er at få ryttere/trenere vil ha beskjed om at de gjør feil, og for treneren er det et dårlig businesskonsept å skylde på kunden når lønnen din avhenger av dem. 
Som elev kan du gjøre det lettere for din trener, ved å gå til dem og si: «Jeg vet at vi har visse problemer, men jeg vet også at de har kommet på grunn av mine begrensninger.»

Vi har ett felles ansvar ovenfor hestene våre, OG ovenfor de unge menneskene som skal formes. Ikke la kortsiktige ambisjoner gjøre det endelige målet utydelig om hestevelferd utydelig. Når man innser feilene er det ofte for sent å rette dem opp.