Kunne ikke gi opp Al Bundy

Tekst og foto: Mina Walen Simensen 

Michelle Perryman har vært i ryttersporten i mange år, til tross sin unge alder. 21-åringen har opplevd både opp- og nedturer, slik de fleste med hest gjør. Alt sammen begynte da hun bare var fem år gammel. 

– Da fikk jeg endelig mast meg til å bli med på rideleir hos Marit Hemmingby Nielsen, og ble bitt av basillen. Siden da har jeg ridd. Frem til jeg var ni år red jeg i rideskole og da fikk jeg min første ponni. Det var en kategori II-ponni, som jeg red fra 70 til 90cm med. Jeg husker at vi så godt som alltid gikk feilfritt i åtti, men i nitti ble vi alltid eliminert!

Den unge sprangrytteren smiler da hun tenker tilbake. Hun sier at det falt naturlig at sprang ble grenen hun skulle konkurrere i og satse på. Hele veien er det der interessen har ligget sterkest. 

I fjor sommer, etter å ha fullført videregående skole, flyttet hun hestene til Drøbak Ridesenter. Tidligere stod hun hos Eva Cappelen på Gulliksens anlegg i Lierskogen. Da trente hun for både Geir Gulliksen og Torill Hemmingby. 

– Selv om Nina og Geir ikke rir så veldig likt har de mange like øvelser, og legger mye vekt på sits og det grunnleggende. Jeg har fått min egen ridestil. Siden det er Torill jeg har ridd mest for, og trent lengst for, så hun har preget ridestilen min mye, sier Michelle.  

 Et langt vennskap

Hun fant stjernehesten Al Bundy helt selv, og det var helt tilfeldig at det ble akkurat ham. 

– Vi var på en stall for å prøve hester, der de hadde plukket ut noen jeg skulle ri. I stallen stod det en nysgjerrig hest med hodet ut av boksdøren. Jeg skulle egentlig ikke prøve han, men sa «han vil jeg prøve». Da jeg kjøpte han kunne han nesten ingenting, så vi måtte begynne helt fra bunnen av, forteller hun. 

Michelle hadde to hester, men byttet den ene i fire år gamle Buddy, som er kallenavnet. Han var knapt blitt ridd på og aldri hoppet med. Ved siden av jobben med den uerfarne unghesten hadde hun den mer erfarne hoppa Scarlett, som hadde gått 1.30 m tidligere. Den hadde hun i rundt tre år, frem til Buddy var såpass gammel at det var han som tok Michelle oppover i klassene. 

   
– Vi har vokst sammen! Han er verdt mer enn penger kan måle, og er ikke en hest jeg kommer til å selge. Vi har opplevd så utrolig mye sammen, og det tror jeg gjør oss gode. Vi kjenner hverandre godt, og det gjør både han og meg bedre, mener hun.

– Jeg vet for eksempel alltid hva slags humør han er i før jeg setter meg opp for å ri. På stevner er han alltid veldig konkurranseinnstilt. Akkurat som meg får han mer adrenalin og blir mer fokusert. I tillegg hopper han bedre og mer riktig. Han liker å konkurrere, og løper alltid på hengeren til stevne, smiler hun. 

I likhet med de fleste andre sprangryttere har det ikke bare vært oppturer for ekvipasjen. Hun har også erfart hvordan de tunge, harde nedturene føles. 

– Da Buddy var seks år og gikk unghestklasser fikk vi en stor nedtur. Under Spring Tour stoppet Buddy på et hinder, og jeg falt av. Han hoppet over gjerdet, ut av banen og skadet seg. Etter det ble vi eliminert i klasser ned til 1.10m, og vi kom oss ikke videre. Mange trenere og folk rundt sa at han var ferdig som spranghest, men jeg jobbet på og tenkte: «Han er ikke ferdig!», sier hun. I dag er hun først og fremst glad hun ikke mistet troen.  

TRAVEL HVERDAG

Det blir lite tid til å se på TV for Michelle. I tillegg til å ha to egne hester, studerer hun på heltid og jobber rundt tre dager i uka på G-Sport. På høyskolen studerer hun økonomi og administrasjon. De dagene det er forelesninger blir det ofte tidlige morgener i stallen. Dagene går til skole, jobb og hest. De få gangene det er ledig tid prøver hun å være med venninner. 

– Det er mye slit og arbeid, og jeg har brukt mange timer i stallen og på hesteryggen, bekrefter hun. 

– De fleste vennene mine holder ikke på med hest, og det er veldig deilig. Det blir ikke en konkurranse og sammenlikning ridemessig med vennene mine, og uansett hvordan det går med meg på konkurranser så får jeg høre at de er veldig stolte av hva jeg har oppnådd. De gir meg veldig mye selvtillit og motivasjon til å jobbe videre, påpeker hun takknemlig. 

Som førsteårs senior er målet til Michelle blant annet å konkurrere i innendørs-NM for seniorer. 

– Det hadde også vært gøy å gjøre det bra i Sprangsportens Venner, som er en cup som blir avsluttet på KOHS i oktober, sier hun. Hun har også troen på at ti år gamle Al Bundy kan hevde seg i seniorklassene. Mye skal likevel til for å nå toppen, og rytteren er forberedt på å jobbe hardt. 

–Man må ha litt flaks, det må man, sier Michelle når vi snakker om suksessen hun har opplevd. Al Bundy er for henne den ene hesten som hun aldri kommer til å glemme. I seks år har de jobbet seg sammen opp i klassene, vunnet flere store klasser og representert Norge i mesterskap. 

–Føler du noen ganger at andre kommer for lett til suksess? 
–Noen ganger merker jeg det og da kan det føles frustrerende, men samtidig så vet jeg at de fleste av dem som opplever langvarig suksess jobber veldig hardt uansett hvilket utgangspunkt de har, sier en ydmyk rytter, og legger til: -Men det er jo klart at jeg har brukt mye tid på å ri opp den samme hesten som mange andre har kunnet kjøpe ferdig.

Nå, i tillegg til Al Bundy har Michelle en unghest, Kikki Ask, som hun fikk i fjor som treåring. I år er den fire år, og Michelle beskriver den som veldig grønn. 

–Kikki er enda grønnere enn det Buddy var, men jeg tror hun kan bli kjempefin. Treneren min Nina har sagt at den vil bli en enda finere hest enn Buddy, smiler hun. Håpet er at Kikki er kommet på et høyere nivå innen Michelle er ferdig med studiene, for da har hun lyst til å ta ett år i en stall nedover i Europa, for å få muligheten til å ri enda mer. 

–Da håper jeg at Kikki er på et høyere nivå, slik at jeg har flere hester å konkurrere med. Det er morsommere med to hester på konkurransenivå, konstaterer hun. Likevel er hun veldig fornøyd med å ri unghester også: 
–Jeg lærer mye av å ri unghester, og det er gøy å vite hvordan man rir dem inn. Det er jo ikke noe alle kan. Likevel kunne jeg aldri klart det uten støtteapparatet rundt meg, som har hjulpet meg mye, sier Michelle. 

MICHELLES TIPS OG RÅD

– Den som gir seg er en dritt!

– Det man vil får man til!

– Vær positiv selv om det går dårlig! Ha fokus på det du skal gjøre, og ikke på det du har gjort. Husk å tenke på dine positive egenskaper,       og ikke alltid tenke på det negative. Noe som hjelper meg mye er å ha faste treninger, for da kommer man inn i en rutine der man blir       tvunget til å utvikle seg. Om man har hatt en dårlig periode må man fortsatt møte på treninger og gjøre sitt beste for. 

– Hard work pays off: Aldri gi opp! Uansett hva andre sier eller mener  – keep on working. 

– Jeg har lært meg å stenge andres meninger ute, og kun følge planen til treneren min og meg. Det fungerer!

– Ha troa og hold deg til teamet ditt. Jeg er veldig glad for også å ha venner utenfor sprangsporten. De synes jeg er flink uansett.

– Ha fokus på å bli god til å ri, istedenfor å tenke på resultatene.