Reisebrev fra OL – del 5

Tekst og foto: Anne L. Buvik

Så var det dags for hoppfinalen. Det har vært travle kvelder her i Greenwich. Britene har feiret sine to gullmedaljer lenge og grundig, og det har medført noen små problemer for oss andre. Som for eksempel å få noe å spise – restaurantene har vært smekkfulle. Nå vel, det finnes alltid kald kylling på Marks & Spencers. Nettene har heller ikke vært direkte stille – glade sanger og muntre jubelrop har gjort at jeg har måttet undertrykke trangen til å kaste en bøtte vann ut vinduet når jubelen ble for påtrengende under mitt hotellvindu, og klokka var passert tre.
Men bevares – de må jo få lov å feire. Britene er jo så søte, snille og hjelpsomme. Og det var vel neppe helt stille på Karl Johan under ski-VM i fjor, heller.
Jeg har tidligere nevnt at været har vært et problem her, med pressetribuner uten tak. Etter søndagens rotbløyte har jeg stilt et par dager med våtdrakt, dykkermaske og snorkel, men det ble etter hvert for varmt. For siden søndag har det selvsagt ikke falt en regndråpe. Jeg er olympisk mester i å forberede meg på det som ikke skjer. Dessuten så vaktene så rart på meg.
I dag lot jeg snorkelen være hjemme, men innfant meg tidlig på pressesenteret. Jeg samler nemlig på noe. Jeg samlet på mesterskapsbaner. Og vil du ha en OL-bane i samlingen din, må du være tidlig ute. For da får du plass på presselaget som får gå banen. Og denne banen ville jeg absolutt ha i samlingen min. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett så vakre, fantasifulle og innbydende hinder som de som har vært i bruk i London denne gangen. Så disse måtte jeg bare se på nært hold.
Jeg fikk plass på laget, men med streng beskjed om bare se, men ikke røre. Presseansvarlig gav oss beskjed om at vi hadde 15 minutter til rådighet, så det var bare å gå i gang. Dette er den andre OL-banen som får plass i min banesamling. Jeg la i vei, fast bestemt på å få med meg alt. Starthinderet var formet som Stonehenge, Storbritannias mystiske forhistoriske steinmonument som har ført til spekulasjoner om utenomjordisk aktivitet. Hinderet her var absolutt jordisk, men stilig. Jeg pirket litt diskrét på det. Plast, selvsagt.
Jeg fortsatte til nummer to, Abbey Road-hinderet med henvisning til Storbritannias rolle i populærkulturen. Tøft, det også. Men så sporet jeg av. Planen om å gå banen metodisk hinder for hinder ble glemt. Jeg ble fullstendig fascinert av ridder-hinderet! De to ridderne som red mot hverandre, og hvor den øverste bommen på hinderet dannet lansene – fantastisk!
Så måtte jeg besøke vanngraven. Dette monsterhinderet som skaper så mye elendighet. Den er så vakker på nært hold! Blomsterkreasjonene på hver side og det turkise vannet – det var så man bent fram fikk lyst til å bade! Kanskje det var derfor så mange av hestene stakk en hov nedi, for å teste badetemperaturen?
På en bane treffer man alltid kjente. Men de færreste av dem har tid til å prate. Men ved London Bridge-hinderet traff jeg Erik Elstad. Da ble det tid til en prat og et bilde. Han avtjente sitt andre OL som nestleder i appell-komitteen, og tok dagens utfordringer nærmere i øyesyn. Et rolig OL for komiteen så langt, bare en sak å behandle, og den kunne ikke appelleres, likevel, så den ble bare sendt i retur. Erik kommer tilbake til Paralympics, så han blir godt kjent i Greenwich!
Jeg rakk å kaste raske blikk på Darwin-hinderet samt den hvite hesten. Det så ut som en skikkelig dødare ved første øyenkast, uregelmessig i formen og hvit attåt, men det skulle vise seg at den slett ikke var så vanskelig. Noen få riv ble det, men de fleste hestene hoppet den greit.
Sprangridning er en sport preget av estetikk. Vi er heldige, vi som følger med. Er konkurransen kjedelig, nyt synet av hindrene! Jeg rakk ikke helt rundt på mine tilmålte 15 minutter, men nok til å kunne innlemme OL i London 2012 i min banesamling. Og jeg pirket ikke på flere hinder og gikk ikke i veien for Meredith Michaels-Beerbaum da hun målbevisst og innbitt skrittet opp avstandene.
Så hvordan fungerte finalebanen for hestene? Vanskeligst, viste det seg, var vanngrava og det påfølgende Magna Carta-hinderet, tett fulgt av trekombinasjonen med maritimt tilsnitt. Ingen stor overraskelse, altså. Tøft var det, uansett. Verdig en OL-bane, og det var også tiltalende å se at den var innbydende for hestene – bare ett eneste stopp i hele OL-finalen, og bare tre-fire i hele OL. Da har designeren og banebyggeren gjort en god jobb!
Det viste seg at banen også var for vanskelig for britenes hjemmeyndlinger. Det ble ingen britisk medalje i dag. Synd på én måte. Fra mitt ståsted – helt greit. Da kan jeg få fish & chips i en pub i kveld. Samt en uavbrutt natts søvn.