Reisebrev fra OL – del 2

Tekst og foto: Anne L. Buvik

”Access denied”. ”Ingen adgang”.

Det er liksom selve marerittet når du er akkreditert journalist på et stort mesterskap. Hva om noe er feil? At du ikke finnes på den rette listen? At navnet ditt ikke er der? At du er falt ut av systemet? Eller er bortbyttet mot noen andre i et sleipt komplott, slik at journalisten fra Ukraina seiler igjennom, men ikke du? Og er hotellbestillingen kommet igjennom, slik at du slipper å sove på gata?

Ingen av disse skrekkscenarioene oppstod da jeg for alvor skulle trenge inn i OL-materien, og ta meg inn på anlegget, finne pressesenteret og pressetribunen. Og sannelig om ikke hotellet hadde et rom i mitt navn, også. Det gikk faktisk riktig så greit, helt til et visst punkt. Da var det plutselig ”access denied”. Og dette punktet var ikke hvilket som helst – det var internett-tilgangen. Katastrofe! Jeg hadde bestilt og betalt, fått passord og alt mulig – likevel lyste det ”access denied” mot meg hver gang jeg prøvde å komme online. Hjelp!!

En hyggelig, britisk dame kom for å hjelpe meg.

”Har du prøvd å slå den av og på igjen?”

Oh yes, baby. Jeg kan ikke mye om data, men akkurat den magiske formelen der, den kan jeg. Men det hjalp ikke.

Dama hev seg på telefonen. Jeg fikk nytt brukernavn og nytt passord.

Access denied.

Mer ringing. Han i andre enden av tråden mente jeg måtte få tak i en dataekspert. Å? Hvem hadde jeg på tråden, da?

Det dro seg mot tidspunktet for start. Jeg valgte sport foran data, jeg hadde tross alt kommet for å se ridning, ikke på en dataskjerm. Så jeg gav opp, stengte ned pc’n og klatret opp på tribunen. Klatret er ordet! Trappene strakte seg metervis mot himmelen, hver gang du trodde du var oppe, var det en sving og en ny trapp. Pressetribunen var høyt, høyt oppe, med fugleperspektiv og friske vindkast. Aldri har ordspråket ”det blåser på toppene” stått tydeligere for meg. Men da jeg først hadde satt meg til, som en fugl på en vagle, var utsikten strålende. Likeså arenaen, stemningen, flaggene. Og da Anne van Olst startet som første rytter, var tanken på ”access denied” fortrengt.

Rytterne kom på rekke og rad, og til tross for dystert værvarsel og truende skyer inne i mellom, var det faktisk både sol og varme der oppe på toppen av fuglefjellet. Solen og sporten varmet om kapp.

I en pause mellom puljene ble det tid til et raskt treff med rytterpresident Per Anders Owren. Når man skal finne noen i et folkehav på en olympisk arena, er det klart en fordel å ha en rytterpresident som er to meter lang!

Owren ankom London tirsdag, og den tidligere grenlederen av feltritt satset alt for å få se feltrittets avsluttende sprangkonkurranse. Men London er stort og trafikken tett, så han rakk bare akkurat å se Linda Algotsson rive det siste hinderet og gå glipp av gullmedaljen. På dressuren fikk han imidlertid se mer:

– Flott arena og stor sport. Nå er jeg kjempespent på morgendagen og på Siril, sa han.

I stedet for å bedrive fjellklatring på pressetribunen for andre gang, beveget jeg meg bort i det som kalles ”mixed zone”, hvor pressefolk møter ryttere. Der er det er trangt om saligheten og lang ventetid for å møte de mest ettertraktede, men jeg benyttet tiden godt til å utdanne en entusiastisk, men fullstendig grønn amerikansk journalist som var på dressurridning for første gang i sitt liv, og var klar for å suge til seg kunnskap. Han hadde nok oppfattet noen ord og utrykk, om enn ikke i akkurat riktig rekkefølge, og ville gjerne vite hva en ”flying passage” var.  Akkurat hva det er, vet nok heller ikke jeg, men jeg lot som jeg gjorde det, og han var hyggelig og takket overstrømmende. Jeg håper jeg ikke blir sitert i amerikansk presse, eller at han oppfattet navnet mitt.

Etter å ha snakket med svenske Minna Telde ventet jeg på Anky van Grunsven, men køen var lang, og akkurat da åpnet himmelens sluser seg, så jeg gav opp og satte kursen mot pressesenteret igjen. Det var fryktelig trengsel en stund, og det tok fem minutter før jeg skjønte jeg hadde forvillet meg inn i køen til ”Champagne and Seafood bar”, og at det var grunnen til mangel på fremdrift. Selv om det var fristende å bli stående, fortsatte jeg imidlertid målrettet mot bestemmelsesstedet.

Vel fremme – altså uten champagne og sjømat –  åpnet jeg forsiktig pc’n, satte den på og stålsatte meg for igjen å se det fryktelige bildet med ”access denied” på. Men – under over alle under – nå sto det ”Welcome to London Exchange”! Jeg var ikke legger uønsket! Lettelsen var enorm, men hvorfor jeg nå var inne i varmen igjen, kunne ingen svare på.

Så nå har jeg lært noe nytt om data. Om den ikke funker, slå den av, putt den i en ryggsekk, gå opp 230 trappetrinn, gå ned igjen, møt en rytterpresident, få en ”nær-Anky-opplevelse”, rot deg inn i en folkemengde som venter på champagne, gå ut av køen – og slå den på igjen.

Det funker! Og i morgen skal Siril ri.