Reisebrev fra OL – del 1

Tekst og foto: Anne L. Buvik

”Jasså, så du skal til OL”?

Det har vært gjennomgangsspørsmålet fra venner og kolleger i mange måneder, og jeg har vært gjenstand for mange misunnelige blikk. Absolutt med rette, må jeg medgi. Jeg har i løpet av mine år som sportsjournalist – og som hestejournalist – fått være til stede på mange store begivenheter. Å jobbe som journalist under et stort mesterskap  er riktignok mer anstrengende enn folk flest er klar over, men det er også litt av et privilegium. Og OL er det gjeveste av alt.

Å få en akkreditering til et OL er forresten noe av en olympisk øvelse i seg selv! Til de fleste andre store sportsbegivenheter holder det med å melde sin interesse et par måneder i forveien, samt legge frem dokumentasjon på at du faktisk er profesjonell journalist og ikke bare en luring som vil ha gratis inngangsbillett. Men ikke til OL! Det er mange, mange tusen pressefolk som ønsker å dekke verdens største idrettskonkurranse, og bare en liten del får sjansen.

Egentlig er det Norges Olympiske Komité som styrer tildelingen av akkrediteringer til norske journalister. Men da det bare er noen få titall til fordeling, stikker dagspressen og kringkastingen av med disse. Som fagblad/nettsted havnerndu så langt bak i køen at det ikke er verd å stille seg opp en gang!

Dermed må man bruke andre metoder. Mitt løp begynte i mai i fjor, da jeg søkte om såkalt ”begrenset akkreditering” gjennom FEI. Og i fjor høst fikk jeg positivt svar. Jubelen sto i taket! Det betyr at jeg var klar lenge før Siril, men det er rett og slett en sjanse du som journalist må ta. Søke om akkreditering, og så håpe at det blir noen norske å skrive om. Og det ble det, dermed dobbel grunn til å juble da Siril fikk klarsignal 30. mai i år.

 Men ”begrenset akkreditering” betyr akkurat det – jeg må holde meg til hestene. Jeg kan ikke stikke bort for å se håndball eller roing. Men det beste er godt nok.

I dag gikk ferden fra Gardermoen til London, og videre til Greenwich. Det sto ikke til å nekte for at jeg var imponert over det velsmurte apparatet. Det vrimlet av dyktige og tjenestevillige mennesker i lilla skjorter, som har som sin eneste oppgave å hjelpe alle OL-gjestene – det være seg presse, VIP’er eller tilskuere. Bare her og der fikk jeg et glimt av det høye sikkerhetsnivået som finnes i London under lekene. På Themsen patruljerer noen nifse, lynraske sorte båter med bevæpnede menn om bord – det kan ikke være noen spøk å få dem i hælene! Og rundt inngangen til arenaene vrimler det av uniformerte soldater, og sikkerhetssjekken ligger ikke tilbake for det man møter på en flyplass. Her gjennomlyses alt og alle, og sannelig om det ikke er forbudt å ta med flytende væske her også!

Selvsagt tar det tid å reise i London, selvsagt blir det køer – men systemet fungerer, og etter noen timer på reise er jeg altså i Greenwich Village, noen hundre meter fra arenaen hvor dressuren tar til i morgen. Greenwich er et herlig lite sted – og et historisk midtpunkt. Det er faktisk her tiden begynner! Du har vel hørt om ”Greenwich Mean Time”? Stedet som alle tidssoner på jorden retter seg etter? Det er akkurat her. Selveste nullmeridianen.

Så nå sitter jeg her, på tidens nullpunkt, og venter på at dressurridningen skal begynne. Greenwich Village er, selv om det bor noen tusen her, ikke større enn at jeg maktet å løpe rett på tidligere visepresident i NRYF og nåværende direktør for dressur og para-dressur i FEI, Trond Asmyr, like utenfor jernbanestasjonen. Har var i strålende humør, og full av forventninger:

– Jeg har sett Siril trene og har snakket med henne. Dette ser veldig bra ut, jeg er optimistisk. Og imponert over profesjonaliteten hennes, sa Trond før han styrtet videre til toget.

Og Siril selv? Hun er i deltakerlandsbyen. Dit kommer ikke en stakkars journalist med ”begrenset akkreditering”. OL er ikke som andre konkurranser. De aktive kan ikke ringes opp i tide og utide, de kan ikke oppsøkes og alle henvendelser går gjennom pressetalsmenn. Men det siver ut optimistiske meldinger, og i morgen skal det være mulig å få både den ene og den andre i tale. For da begynner konkurransen.

De siste årene har jeg hatt mange store øyeblikk som tilskuer til hestesport. Jeg har sett Anky van Grunsven vinne OL-gull på forheksede Salinero. Jeg har sett Andreas Helgstrand og Matiné få et veldisiplinert tysk publikum til å gå fra konseptene av begeistring, og applaudere før programmet var ferdig. Og jeg har sett Edward Gal og Totilas vinne EM-gull på en måte som vil sitte på netthinnen for alltid.

Blir man blasert etter å ha opplevd så mange høydepunkter? Litt mettet, kanskje? Langt i fra. Den sitrende spenningen er i ferd med å spre seg i kroppen. Jeg våkner garantert tidlig i morgen. Jeg er på nullpunktet. Jeg er klar.

Let the Games begin!